UGANDA DU FRIA

Prins Hans forlot det afrikanske kontinent for godt, selv om navnet Pareliussen kommer fra det greske Parelius og betyr under solen,
og løp gjennom hele flyplassen i Johannesburg for å si ett siste
farvel, men da var jeg i buss på vei mot flyet og Uganda. For å slippe tomme dager
i Maputo dro jeg for å besøke min solbrune kamerat Anne Britt som avtjener samme fredskorpstjeneste som meg, men er designer uten grenser.
Dama som er kjent for å ha drept en mus med en kanelstang, ydmyke sikkerhetsjefen
til den Ugandiske presidenten Museveni i fingerkrok etter at han tilbød henne en ubegrenset sum for å se `dåsa` hennes, og som nå er raskere på avtrekkeren enn en apekatt.

Jeg møtte min solbrune kamerat på Entebbe flyplass og som den prinsessen hun er, tok hun Miss Mosambritt hjem til sitt Kampalass med 12, 5 m svømmebasseng og strømbrudd.

I Kampala og Uganda generelt snakker de engelsk og Luganda som enkelt nok er en forkortelse av "Language of Uganda", har nok av kaos. Her tar man loven i egne hender og praktiserer "self justice", og du kan faktisk risikere å bli lynsjet om du tar feil retning på veien og kræsjer. Om du skulle være så uheldig å bli ranet, men fanger din egen tyv må du faktisk betale hans opphold i fengsel med kost og losji. Dette er sterke motsetninger til det solrike Mosambik med lange mørke skygger. Blir du fengslet i Maputo kan det hende du ikke kommer ut igjen. Så sant du ikke har noen å betale for deg.

På universitet horer jentestudentene seg til bedre karakterer, mens professorene gjerne tar i bruk tape-recorder for å lette sin egen undervisning. Men man skal heller ikke gjøre Uganda mørkere enn det er.
Sett bortifra alt dette, kan du kaste deg bakpå en Boda-Boda, som er en liten moped, noe som vi selvfølgelig benyttet for å flyte i det kaotiske trafikkbildet. Selve navnet kommer fra den tiden flyktningene skulle fra "Border til Border!, og i forkortet versjon, Boda-boda. Noe på vestlandsk jeg allerede har tatt i bruk på en kjøkkenbod.
Mens Maputo holder fast ved sine Shappaer, har Kampala Matatu og til felles har de som mål å få flest mulig folk inn på en gang. Ett slags rekordførsok hver dag.

NAWOU National Association of Women Organisations in Uganda, jobber Miss Kampalass, hvis oppgaver er å sette nye idèer til livs blant annet på kurvmarkedet. Noe å rope hurra for. Jeg lærte mye ved dette besøket.
Som om jeg ikke hadde fått nok av suvenierer ble det også besøkt lokale marked som alle solgte de samme paperbeads, små papirbiter som er rullet sammen til ett kjede. Jeg som ikke eier smykker fra før besmykket meg behørlig.

Vi bestemte oss for å utnytte resten av PROSJEKTdagene for å dra på safari. Lake Mburo var plassen til å kunne se afrikas dyr. Vi pakket sekken og greide å krongle oss vei til det som så ut som ett russebusstreff hvis du trakk fra ett vestkantanlegg til flere hundretusen.
Selv med busser med navn Innocent guys, White kock, Link, and Baby Boy fant vi en buss som kunne frakte oss til Lake Mburo som ligger tre timers kjøring ut fra Kampala. På vei ut i det grønne kunne Miss Kampalass fortelle om ugandernes reaksjon da de får vite at Maraboufuglen preger vår sjokolade, og svenskene har eget merke. Marabou fuglen er den mest smittebærende i ugandisk fauna…Nam nam.

Da Anne Britt kjente på hofta at vi nærmet oss stoppested hoppet vi av bussen, for å bli omringet av folk som ville kjøre oss inn i bushen. Vi valgte taxi denne gang.
Ut i det ville, lå reatauranten en kilometer unna resepsjonen, og villsvinene gresset rundt oss. Det var egentlig ingen vits å se på menykartet, siden de allerede hadde valgt ut noen typer mat man kunne få. Kylling, fisk, eller pasta. Vi rullet tidlig i seng for å se resten av dyrene neste dag.

Etter lite søvn, var Miss Mosambritt litt sein med å få beina på plass slik at den første bushwalken hadde gått i fra oss. Men en annen safarisoldat gned søvnen ut av øynene, ladet geværet og fulgte oss ut på slettene. Han var kanskje vel trøtt siden han tok meg til å være datteren til Anne Britt. Ingen av oss tok det komplimentet. Med sandaler og skjørt var vi nok de peneste som hadde gått en bushwalk. Vi fikk se treet der leoparden visstnok sov, men fant senere ut av en guidebok at man trodde man hørte en leopard brøle i 1994 hvorpå ingen har da sett en.. Allikevel følte jeg meg som en jeger i moderne tid, jeg jaktet, siktet og skjøt, men kun med kamera. Og tok ikke med ett oksehode under armen. Vi fikk den sjeldne sjansen til å se 25 buffaloer på vei ned fjellsiden på vei mot oss. Og enda nærmere oss, men de holdt seg i skinnet.
Etter seansen ble jeg Buffalo Britt og Anne Zebra. Siden Anne var oppkledd i hvit og svartstripete topp er det klart at det var hun som lokket sebraene til oss.

På kvelden hang vi med en gruppe oransjevester, for å oppleve dyrene i vannet. Anne mente flodhesten for lenge siden trodde den kunne vaske seg pen, men skjønte at den var like stygg, og forble i vannet. De var mest opp og ned i vannskorpa, mens den minste krokodillen lå på land. Vi hadde også en svært sjelden amerikaner om bord som kunne informere oss om bildene han tok med penisforlengeren sin.

Apekattene var ikke snaue og var rundt oss, hvor det var mat. Det dramatiske øyeblikket kom da Anne og apekatten var i duell. Hvem kom til å være den raskeste på avtrekkeren? Den røde vesken lå midt i mellom dem. Anne ble den første heldigvis.

Huset vi bodde i var uten strøm, varmt vann og toalett. Toalettet lå ett stykke unna, så vi fant uteløsninger. I lyset fra en oljelampe med ett orkester av lyder utenfor ventet vi nesten på Dr. Livingstone…

Siste transpordagen bød på gratis skyss.
Det er de første gangen jeg har haiket, men det belgiske paret var til å stole på og lot oss slippe tretimers jubalong på en overfylt buss med brød og sirkus til Kampala.
Etter dette holdt vi oss oppe med å skrive fjorten postkort til felles venner siden jeg skulle dra klokken 04 om morgenen. Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Kom tilbake til ett tomt Maputo, men fikk spesialtransport av Grethe og Alva.
Og fraktet til ett nytt hjem.

Snurr film del 2

En bønn om hjelp til årets tv-aksjon.

Changalane

Les om eventyret nedenfor

Snurr film

Så kom vi ut til Marracuene en gang til etter å ha vært der med Jon Olav og Åsmund. Denne gangen i forbindelse med en spesiell anledning. Grethe var selskreven sjåfør.
21 oktober i år skal nordmenn tømme madrassen, syltetøyglass, jakker og lommer, hvorpå andre slakter sparegrisen for ett godt formål. Flere tusen frivillige fotsoldater går med børsene til steder de ikke visste om.

Årets tv-aksjon lar pengene gå til formål i forskjellige land afrika for bekjempelse av Hiv Aids, blant annet Mosambik.

Anledningen for å være der var en gudstjeneste for mosambikanere og den norske TV-aksjonen. En bønn om hjelp.. for Afrika. 80 talls slageren passet perfekt der vi ventet på predikanter og andre troende i 35 grader.

Det første vi fikk øye på blant trekronene var Dan Børge Akerø og resten av det norske Tv-teamet. Hr. Akerø kom oss i mot og var like lørdagsjovial, og presenterte seg. Fra meg fikk han kun ett ¨Hei¨ i respons siden jeg alltid glemmer å si navnet mitt når jeg møter kjendiser. Dette skjedde også i det Kjartan Slettemark kom på KHIO. Han var ikke skvetten av seg og lot seg ikke skremme av en super åtte mm linse i front. Han tok ett tak rundt meg og overleverte kameraet til Hans.
Så i beste tv stil stod han der og snakket om tv- aksjonen og alle burde støtte siden vi nå var i Mosambik. Hadde dermed ikke hjerte til å si at kameraet er uten mikrofon og lyd..
Det ble ikke bedre vinkel på bildet som ble tatt etter sekvensen enn at jeg kanskje i etttertid kan bli beskyldt for å klype Dan i rompa.


Men Dan var der i andre ærender, han skulle jo være tv-vert for gudstjenesten. Og hadde mer øyekontakt med Jørn Hoel som også naturlig nok hadde fått haik nedover med gitaren sin. Han skulle synge noen låter deriblant Ha en drøm.
Afrikanerne derimot kom i buss fra Maputo for å fylle opp de glisne rekkene som norske tv-team trakk i trådene med, og alt gikk forholdsvis smidig for seg med tanke på afrikansk tid.

Jørn Hoel stablet seg på scenen ikledd svart som er en lur farge når det kommer til varme strøk, kunne fortelle oss at han kom fra landet med the midnight sun og the polarbear. Hva mosambikanerne tenkte da, er uvisst. Halleluja uteble

Vi forlot en bluestrengende Jørn, mens krusehodet Dan dro for å møte Dronning Sonja
I Nairobi slummen.

Ferden vår gikk selvfølgelig innom marracuene stranden, for å nyte bølgene. Etterpå hadde jeg store problemer med å skifte fra badebukse til undertøy. Med ett lommetørkle av ett håndkle, i vinden skulle jeg da skifte. Saken ble ikke bedre da 5 gutter satte seg ned foran oss for å tigge penger. De fikk seg ett lite skifteshow i tillegg.

Det skal også sies at vi møtte Hoel senere på kvelden, hvor vi fant han drikkende på en øl på en de mest hippiebaserte stedene i Maputo, Nucleo de Artes hvor han fortalte om sin egen tolkning av gudstjenestene. Vi hadde stidligere nakket oss imellom om hvordan tiden tæret artister med rusten stemme, og hvor de falmes som ett blad om høsten. Men, Jørn var pokkern meg hyggelig, og jeg som liten slo av tv hos bestemor for jeg orket ikke typen. Men han nordlansket oss ønskninger videre med arbeidet i Maputo. Takk Jørn

Med det siste først. Er tilsynelatende frisk selv om svenske doktor Olle mener jeg er som en gammel gubbe, og ikke oppnår mer enn 36,6 grader selv om jeg er syk. Han mener vi kan inngå kompaniskap om jeg arrangerer pusskalas for a gi den svenske klinikken flere kunder.

Historien fra Marracuene
Fra vestandlandet kom en varm vind, og i dette tilfelle av to rosa staute karer plystrende på valdresmarsjen. De hadde med seg menn som strekker seg enda lenger rullet i sukker, og bamsemums som hadde vært etterlengtet i lang tid. Gutta i form av Jon Olav og Åsmund kom aldri pa safari og spåkonen vi hadde i bakgården flyttet, så vi måtte lage oss ett eget eventyr, selv om Hans og Grete var i hus samtidig og jeg naturlig nok ble sukkertøyheksa. Grethe er en annen fredskorpser og kom med datteren Alva. De hadde ikke noe sted å gjøre av seg så vi tok dem i vårt godterifylte hus, og ikke noen stall.
Med Jon Olav bak rattet i en liten hvit tyggisbil kalt KIA dro vi avsted, selv om ingen viste vegen og itte hvor det bar. Ikke greit når Maputotrafikken gjør at du må tenke raskt. Det fikk vi vel alle oppleve da Jon Olav overrasket oss alle med en u-sving over midtrabatten på en av de mest trafikkerte gatene. Men det ble rett retning til stranda, ihvertfall for noen kilometer. Vi tok en ekstra tur på feil vei, men det ga oss flere bilder. Eller oss? Det er alltid en grafisk designer som tar flest bilder, noen ganger til irritasjon for resten av de som sitter på. For å komme til Marracuene anbefales det å kjøre en 4x4 bil, men vi kom oss til stranda, etter å ha blitt fraktet over elven med en rusten ferje som kunne synke når som helst.
Stranden tok oss vel imot og skylte oss senere på land.

Changalane

Jeg trodde vel at dette skulle være nok av bilopplevelser, men tok grundig feil. Skolen bestemte seg for å sende lærerne ut på tur. Langt fra de med liten nistepakke og natursti. Changalane var stedet, og jeg fikk alltid litt diffuse svar på målet med turen. Møtte ihvertfall opp klokken syv på en forholdsvis kald og grå afrikansk lørdagsmorgen. Sekretariatet var allerede fullt av mat og øl vi skulle bringe med oss. En mosambikaner drar aldri noe sted uten noen av disse tingene. Så vi stablet bussen full av salat og annen mat, og dro avsted etter at de to kvinnelige lærerne kranglet om å få skoleskjorte som resten av mennene. Merket allerede ut av byen at det skulle bli en opplevelsesrik tur siden skyvevinduene gikk opp av seg selv ved humpene. Hadde nok av arbeid med å skyve dem igjen for å holde kulden ute. Vi ankom Changalane rundt halv ti og møtt av stedets guvernør Yvonne. Hun bodde i det jeg ville kalle ett godt eksempel på Ville Ville Kulla. Huset prydet i smurfefarger, lyseblått/hvitt, og rød trapp med innslag av rosa. Vel i hus hadde lærerstaben litt ro i kroppen og kunne sitte stille en time før lunchen ble tilberedt. Den gikk greit for seg, før vi ble kastet i bussen igjen for å dra ut i bushen. Så satt professora Britt i bussen igjen, mens alle de andre damene begynte å surre hodet inn i tørkler. Jeg fikk også utdelt ett sjal. I en enkel tanke trodde jeg vi skulle til ett muslimsk område. De ristet oppgitt på hodet da de så min hijab-versjon, og gikk til aksjon. Lignet mere en tvilsom spåkone da de var ferdige. Grunnen for at vi skulle bruke tørkler var langt i fra tradisjonsbasert. Neida. Vi som damer skulle beskytte håret mot støv mens vi gikk ute i bushen for å se på hvordan murstein ble brent. Busk og kratt visitten var kort, for vi skulle videre. Alle ble stablet denne gangen bakpå lasteplanet på en liten Toyota. Real life, siden disse er brukt som massetransport her i byen enten det gjelder å frakte til og fra jobb, som gjester i bryllup eller i begravelser. Ut i intentmannsland lå plutselig det som er pågynt som Universitetet i Changalane. Ett gedigent område med bygninger for studielystne afrikanere. Turen tilbake var noe tøff for hoftene og knærne mine. Siden jeg var litt sen til å komme meg til bilen, måtte jeg ta til takke med bakerste plass på planet nærmest lastelemmen. Sjåføren ga bånn gass, og det eneste jeg måtte fokusere på var å lande riktig for jeg var mere i luften. I hundre ble vi kjørt over alle humper som var på denne ene veien, og alle ble dekket med ett rødbrunt pudder og vi så mere ut som indianere da turen var over. Mosambikanerne var sultne. Middagsforbredelsene var noe spesielle der jeg satt på bakken og vasket opp fra lunchen med Omo Color for farget tøy. Rundt meg spradet to høner og den tredje lå død i ett bur. Aldri tenkt på at det er vanskelig å bli kvitt egg fra en plastikk tallerken med en skitten fille. Dermed gikk det i mat og øl, før vi kjørte hjem som en annen korpsturbuss med dans i midtgangen og Laurentinaen høyt hevet. Rakk ikke min egen opptreden som trommelommer sammen med gutta i Umoja Action Team på en kafe kalt Gil Vicente. Så det er mer i vente. Bilene Det har vært nye turer med Grethe og datteren Alva og hennes Lillebil som er en gedigen seksseter med traktorgir. Vi tok turen ut til strandområdet Bilene som ligger nord for Maputo. På veien skjer det like mye .Som en dårlig forestilling fikk vi tomatene på ruta i det vi kjørte etter en overlastet grønnsaks-chapa. Tomatene kom i full fart da humpene ble for mange og farten for høy. Jeg var mer som en lufttrengende hund og satt med hodet ut av vinduet for å fotografere posegutta. De solgte nøtter, men oppstillingen hadde jeg ikke sett maken til. Det første vi gjorde ved ankomsten til Bilene var å kaste oss i bølgene, og det hele minnet om en dårlig surfefilm fra 70-tallet, mens musikken tones ut fra bambushyttene. Har selvfølgelig jogget på stranden i Baywatch-stil, men det eneste jeg kunne redde var meg selv.

Ponta de Malangane
Vi tok Alf Prøysens sang til rette med hompetitten der vi kjørte idet Fru Henden holdt røyken med høyre hånd ut av vinduet, og styrte med venstre. Vi var mer i taket enn på setene, og testen bilens vinkel i 45 grader med ett nesten-velt. Men dama hadde styringen på Lillebil. For vi kjørte ikke på en vei, men i sand med bilspor. Fikk høre at Ponto Do Ouro skulle være paradis på jord, men etter å ha hørt historien om at 80 % av alle som kjører ned bakken dit setter seg fast, og at en hel landsby "Can make a living out of it", bestemte vi oss for å være på inngangen til Paradis. Ponta de Malangane. Den var ikke så dårlig den heller, med flere kilometer beige lansdskap i møte med flytende blått, uten ti tusen parasoller. Det var oss og naturen og dro hjem tidsnok til å slippe høyrøstede Sør-afrikanere med 50 liter sprit. Når vi nærmet oss Maputo måtte vi ta ei ferge som har sett bedre dager. Vi ble allikevel vinket innpå sammen med 10 andre biler. Vi rullet ned vinduet som nødutganger.

Ord og uttrykk

Har ikke tenkt å opprette noen ny kanal for ord og uttrykk, men lærte noen afrikaansgloser av det belgiske paret som hadde en workshop på skolen.

Amperbroekie- hardly little pants,stringtruse, nesten ikke truse i det hele tatt.
Moeltrein- train like a mold, muldvarp ,t-bane,metro

Gutten som holdt workshopen var vegetarianer som sin far, som tidligere jobbet i Maputo. Han kunne fortelle om faren som vant hovedpremien i lotteriet som naturlig nok var en ku. Kua ble grunnet sin vinner gitt bort til en skole og slaktet.

Eres Miss Mosambritt

One Day In Maputo

http://www.youtube.com/watch?v=AT3lO_4mM3g

Da tsjekkere ankom skolen med workshop og dro igjen med å legge igjen denne filmen som de laget fra Maputo og skolen min, Escola Nacionale de Artes Visuais.