UGANDA DU FRIA

Prins Hans forlot det afrikanske kontinent for godt, selv om navnet Pareliussen kommer fra det greske Parelius og betyr under solen,
og løp gjennom hele flyplassen i Johannesburg for å si ett siste
farvel, men da var jeg i buss på vei mot flyet og Uganda. For å slippe tomme dager
i Maputo dro jeg for å besøke min solbrune kamerat Anne Britt som avtjener samme fredskorpstjeneste som meg, men er designer uten grenser.
Dama som er kjent for å ha drept en mus med en kanelstang, ydmyke sikkerhetsjefen
til den Ugandiske presidenten Museveni i fingerkrok etter at han tilbød henne en ubegrenset sum for å se `dåsa` hennes, og som nå er raskere på avtrekkeren enn en apekatt.

Jeg møtte min solbrune kamerat på Entebbe flyplass og som den prinsessen hun er, tok hun Miss Mosambritt hjem til sitt Kampalass med 12, 5 m svømmebasseng og strømbrudd.

I Kampala og Uganda generelt snakker de engelsk og Luganda som enkelt nok er en forkortelse av "Language of Uganda", har nok av kaos. Her tar man loven i egne hender og praktiserer "self justice", og du kan faktisk risikere å bli lynsjet om du tar feil retning på veien og kræsjer. Om du skulle være så uheldig å bli ranet, men fanger din egen tyv må du faktisk betale hans opphold i fengsel med kost og losji. Dette er sterke motsetninger til det solrike Mosambik med lange mørke skygger. Blir du fengslet i Maputo kan det hende du ikke kommer ut igjen. Så sant du ikke har noen å betale for deg.

På universitet horer jentestudentene seg til bedre karakterer, mens professorene gjerne tar i bruk tape-recorder for å lette sin egen undervisning. Men man skal heller ikke gjøre Uganda mørkere enn det er.
Sett bortifra alt dette, kan du kaste deg bakpå en Boda-Boda, som er en liten moped, noe som vi selvfølgelig benyttet for å flyte i det kaotiske trafikkbildet. Selve navnet kommer fra den tiden flyktningene skulle fra "Border til Border!, og i forkortet versjon, Boda-boda. Noe på vestlandsk jeg allerede har tatt i bruk på en kjøkkenbod.
Mens Maputo holder fast ved sine Shappaer, har Kampala Matatu og til felles har de som mål å få flest mulig folk inn på en gang. Ett slags rekordførsok hver dag.

NAWOU National Association of Women Organisations in Uganda, jobber Miss Kampalass, hvis oppgaver er å sette nye idèer til livs blant annet på kurvmarkedet. Noe å rope hurra for. Jeg lærte mye ved dette besøket.
Som om jeg ikke hadde fått nok av suvenierer ble det også besøkt lokale marked som alle solgte de samme paperbeads, små papirbiter som er rullet sammen til ett kjede. Jeg som ikke eier smykker fra før besmykket meg behørlig.

Vi bestemte oss for å utnytte resten av PROSJEKTdagene for å dra på safari. Lake Mburo var plassen til å kunne se afrikas dyr. Vi pakket sekken og greide å krongle oss vei til det som så ut som ett russebusstreff hvis du trakk fra ett vestkantanlegg til flere hundretusen.
Selv med busser med navn Innocent guys, White kock, Link, and Baby Boy fant vi en buss som kunne frakte oss til Lake Mburo som ligger tre timers kjøring ut fra Kampala. På vei ut i det grønne kunne Miss Kampalass fortelle om ugandernes reaksjon da de får vite at Maraboufuglen preger vår sjokolade, og svenskene har eget merke. Marabou fuglen er den mest smittebærende i ugandisk fauna…Nam nam.

Da Anne Britt kjente på hofta at vi nærmet oss stoppested hoppet vi av bussen, for å bli omringet av folk som ville kjøre oss inn i bushen. Vi valgte taxi denne gang.
Ut i det ville, lå reatauranten en kilometer unna resepsjonen, og villsvinene gresset rundt oss. Det var egentlig ingen vits å se på menykartet, siden de allerede hadde valgt ut noen typer mat man kunne få. Kylling, fisk, eller pasta. Vi rullet tidlig i seng for å se resten av dyrene neste dag.

Etter lite søvn, var Miss Mosambritt litt sein med å få beina på plass slik at den første bushwalken hadde gått i fra oss. Men en annen safarisoldat gned søvnen ut av øynene, ladet geværet og fulgte oss ut på slettene. Han var kanskje vel trøtt siden han tok meg til å være datteren til Anne Britt. Ingen av oss tok det komplimentet. Med sandaler og skjørt var vi nok de peneste som hadde gått en bushwalk. Vi fikk se treet der leoparden visstnok sov, men fant senere ut av en guidebok at man trodde man hørte en leopard brøle i 1994 hvorpå ingen har da sett en.. Allikevel følte jeg meg som en jeger i moderne tid, jeg jaktet, siktet og skjøt, men kun med kamera. Og tok ikke med ett oksehode under armen. Vi fikk den sjeldne sjansen til å se 25 buffaloer på vei ned fjellsiden på vei mot oss. Og enda nærmere oss, men de holdt seg i skinnet.
Etter seansen ble jeg Buffalo Britt og Anne Zebra. Siden Anne var oppkledd i hvit og svartstripete topp er det klart at det var hun som lokket sebraene til oss.

På kvelden hang vi med en gruppe oransjevester, for å oppleve dyrene i vannet. Anne mente flodhesten for lenge siden trodde den kunne vaske seg pen, men skjønte at den var like stygg, og forble i vannet. De var mest opp og ned i vannskorpa, mens den minste krokodillen lå på land. Vi hadde også en svært sjelden amerikaner om bord som kunne informere oss om bildene han tok med penisforlengeren sin.

Apekattene var ikke snaue og var rundt oss, hvor det var mat. Det dramatiske øyeblikket kom da Anne og apekatten var i duell. Hvem kom til å være den raskeste på avtrekkeren? Den røde vesken lå midt i mellom dem. Anne ble den første heldigvis.

Huset vi bodde i var uten strøm, varmt vann og toalett. Toalettet lå ett stykke unna, så vi fant uteløsninger. I lyset fra en oljelampe med ett orkester av lyder utenfor ventet vi nesten på Dr. Livingstone…

Siste transpordagen bød på gratis skyss.
Det er de første gangen jeg har haiket, men det belgiske paret var til å stole på og lot oss slippe tretimers jubalong på en overfylt buss med brød og sirkus til Kampala.
Etter dette holdt vi oss oppe med å skrive fjorten postkort til felles venner siden jeg skulle dra klokken 04 om morgenen. Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Kom tilbake til ett tomt Maputo, men fikk spesialtransport av Grethe og Alva.
Og fraktet til ett nytt hjem.