Så kom vi ut til Marracuene en gang til etter å ha vært der med Jon Olav og Åsmund. Denne gangen i forbindelse med en spesiell anledning. Grethe var selskreven sjåfør.
21 oktober i år skal nordmenn tømme madrassen, syltetøyglass, jakker og lommer, hvorpå andre slakter sparegrisen for ett godt formål. Flere tusen frivillige fotsoldater går med børsene til steder de ikke visste om.
Årets tv-aksjon lar pengene gå til formål i forskjellige land afrika for bekjempelse av Hiv Aids, blant annet Mosambik.
Anledningen for å være der var en gudstjeneste for mosambikanere og den norske TV-aksjonen. En bønn om hjelp.. for Afrika. 80 talls slageren passet perfekt der vi ventet på predikanter og andre troende i 35 grader.
Det første vi fikk øye på blant trekronene var Dan Børge Akerø og resten av det norske Tv-teamet. Hr. Akerø kom oss i mot og var like lørdagsjovial, og presenterte seg. Fra meg fikk han kun ett ¨Hei¨ i respons siden jeg alltid glemmer å si navnet mitt når jeg møter kjendiser. Dette skjedde også i det Kjartan Slettemark kom på KHIO. Han var ikke skvetten av seg og lot seg ikke skremme av en super åtte mm linse i front. Han tok ett tak rundt meg og overleverte kameraet til Hans.
Så i beste tv stil stod han der og snakket om tv- aksjonen og alle burde støtte siden vi nå var i Mosambik. Hadde dermed ikke hjerte til å si at kameraet er uten mikrofon og lyd..
Det ble ikke bedre vinkel på bildet som ble tatt etter sekvensen enn at jeg kanskje i etttertid kan bli beskyldt for å klype Dan i rompa.
Men Dan var der i andre ærender, han skulle jo være tv-vert for gudstjenesten. Og hadde mer øyekontakt med Jørn Hoel som også naturlig nok hadde fått haik nedover med gitaren sin. Han skulle synge noen låter deriblant Ha en drøm.
Afrikanerne derimot kom i buss fra Maputo for å fylle opp de glisne rekkene som norske tv-team trakk i trådene med, og alt gikk forholdsvis smidig for seg med tanke på afrikansk tid.
Jørn Hoel stablet seg på scenen ikledd svart som er en lur farge når det kommer til varme strøk, kunne fortelle oss at han kom fra landet med the midnight sun og the polarbear. Hva mosambikanerne tenkte da, er uvisst. Halleluja uteble
Anledningen for å være der var en gudstjeneste for mosambikanere og den norske TV-aksjonen. En bønn om hjelp.. for Afrika. 80 talls slageren passet perfekt der vi ventet på predikanter og andre troende i 35 grader.
Det første vi fikk øye på blant trekronene var Dan Børge Akerø og resten av det norske Tv-teamet. Hr. Akerø kom oss i mot og var like lørdagsjovial, og presenterte seg. Fra meg fikk han kun ett ¨Hei¨ i respons siden jeg alltid glemmer å si navnet mitt når jeg møter kjendiser. Dette skjedde også i det Kjartan Slettemark kom på KHIO. Han var ikke skvetten av seg og lot seg ikke skremme av en super åtte mm linse i front. Han tok ett tak rundt meg og overleverte kameraet til Hans.
Så i beste tv stil stod han der og snakket om tv- aksjonen og alle burde støtte siden vi nå var i Mosambik. Hadde dermed ikke hjerte til å si at kameraet er uten mikrofon og lyd..
Det ble ikke bedre vinkel på bildet som ble tatt etter sekvensen enn at jeg kanskje i etttertid kan bli beskyldt for å klype Dan i rompa.
Men Dan var der i andre ærender, han skulle jo være tv-vert for gudstjenesten. Og hadde mer øyekontakt med Jørn Hoel som også naturlig nok hadde fått haik nedover med gitaren sin. Han skulle synge noen låter deriblant Ha en drøm.
Afrikanerne derimot kom i buss fra Maputo for å fylle opp de glisne rekkene som norske tv-team trakk i trådene med, og alt gikk forholdsvis smidig for seg med tanke på afrikansk tid.
Jørn Hoel stablet seg på scenen ikledd svart som er en lur farge når det kommer til varme strøk, kunne fortelle oss at han kom fra landet med the midnight sun og the polarbear. Hva mosambikanerne tenkte da, er uvisst. Halleluja uteble
Vi forlot en bluestrengende Jørn, mens krusehodet Dan dro for å møte Dronning Sonja
I Nairobi slummen.
Ferden vår gikk selvfølgelig innom marracuene stranden, for å nyte bølgene. Etterpå hadde jeg store problemer med å skifte fra badebukse til undertøy. Med ett lommetørkle av ett håndkle, i vinden skulle jeg da skifte. Saken ble ikke bedre da 5 gutter satte seg ned foran oss for å tigge penger. De fikk seg ett lite skifteshow i tillegg.
Det skal også sies at vi møtte Hoel senere på kvelden, hvor vi fant han drikkende på en øl på en de mest hippiebaserte stedene i Maputo, Nucleo de Artes hvor han fortalte om sin egen tolkning av gudstjenestene. Vi hadde stidligere nakket oss imellom om hvordan tiden tæret artister med rusten stemme, og hvor de falmes som ett blad om høsten. Men, Jørn var pokkern meg hyggelig, og jeg som liten slo av tv hos bestemor for jeg orket ikke typen. Men han nordlansket oss ønskninger videre med arbeidet i Maputo. Takk Jørn
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar