Med det siste først. Er tilsynelatende frisk selv om svenske doktor Olle mener jeg er som en gammel gubbe, og ikke oppnår mer enn 36,6 grader selv om jeg er syk. Han mener vi kan inngå kompaniskap om jeg arrangerer pusskalas for a gi den svenske klinikken flere kunder.
Historien fra Marracuene
Fra vestandlandet kom en varm vind, og i dette tilfelle av to rosa staute karer plystrende på valdresmarsjen. De hadde med seg menn som strekker seg enda lenger rullet i sukker, og bamsemums som hadde vært etterlengtet i lang tid. Gutta i form av Jon Olav og Åsmund kom aldri pa safari og spåkonen vi hadde i bakgården flyttet, så vi måtte lage oss ett eget eventyr, selv om Hans og Grete var i hus samtidig og jeg naturlig nok ble sukkertøyheksa. Grethe er en annen fredskorpser og kom med datteren Alva. De hadde ikke noe sted å gjøre av seg så vi tok dem i vårt godterifylte hus, og ikke noen stall.
Med Jon Olav bak rattet i en liten hvit tyggisbil kalt KIA dro vi avsted, selv om ingen viste vegen og itte hvor det bar. Ikke greit når Maputotrafikken gjør at du må tenke raskt. Det fikk vi vel alle oppleve da Jon Olav overrasket oss alle med en u-sving over midtrabatten på en av de mest trafikkerte gatene. Men det ble rett retning til stranda, ihvertfall for noen kilometer. Vi tok en ekstra tur på feil vei, men det ga oss flere bilder. Eller oss? Det er alltid en grafisk designer som tar flest bilder, noen ganger til irritasjon for resten av de som sitter på. For å komme til Marracuene anbefales det å kjøre en 4x4 bil, men vi kom oss til stranda, etter å ha blitt fraktet over elven med en rusten ferje som kunne synke når som helst.
Stranden tok oss vel imot og skylte oss senere på land.
Changalane
Jeg trodde vel at dette skulle være nok av bilopplevelser, men tok grundig feil. Skolen bestemte seg for å sende lærerne ut på tur. Langt fra de med liten nistepakke og natursti. Changalane var stedet, og jeg fikk alltid litt diffuse svar på målet med turen. Møtte ihvertfall opp klokken syv på en forholdsvis kald og grå afrikansk lørdagsmorgen. Sekretariatet var allerede fullt av mat og øl vi skulle bringe med oss. En mosambikaner drar aldri noe sted uten noen av disse tingene. Så vi stablet bussen full av salat og annen mat, og dro avsted etter at de to kvinnelige lærerne kranglet om å få skoleskjorte som resten av mennene. Merket allerede ut av byen at det skulle bli en opplevelsesrik tur siden skyvevinduene gikk opp av seg selv ved humpene. Hadde nok av arbeid med å skyve dem igjen for å holde kulden ute. Vi ankom Changalane rundt halv ti og møtt av stedets guvernør Yvonne. Hun bodde i det jeg ville kalle ett godt eksempel på Ville Ville Kulla. Huset prydet i smurfefarger, lyseblått/hvitt, og rød trapp med innslag av rosa. Vel i hus hadde lærerstaben litt ro i kroppen og kunne sitte stille en time før lunchen ble tilberedt. Den gikk greit for seg, før vi ble kastet i bussen igjen for å dra ut i bushen. Så satt professora Britt i bussen igjen, mens alle de andre damene begynte å surre hodet inn i tørkler. Jeg fikk også utdelt ett sjal. I en enkel tanke trodde jeg vi skulle til ett muslimsk område. De ristet oppgitt på hodet da de så min hijab-versjon, og gikk til aksjon. Lignet mere en tvilsom spåkone da de var ferdige. Grunnen for at vi skulle bruke tørkler var langt i fra tradisjonsbasert. Neida. Vi som damer skulle beskytte håret mot støv mens vi gikk ute i bushen for å se på hvordan murstein ble brent. Busk og kratt visitten var kort, for vi skulle videre. Alle ble stablet denne gangen bakpå lasteplanet på en liten Toyota. Real life, siden disse er brukt som massetransport her i byen enten det gjelder å frakte til og fra jobb, som gjester i bryllup eller i begravelser. Ut i intentmannsland lå plutselig det som er pågynt som Universitetet i Changalane. Ett gedigent område med bygninger for studielystne afrikanere. Turen tilbake var noe tøff for hoftene og knærne mine. Siden jeg var litt sen til å komme meg til bilen, måtte jeg ta til takke med bakerste plass på planet nærmest lastelemmen. Sjåføren ga bånn gass, og det eneste jeg måtte fokusere på var å lande riktig for jeg var mere i luften. I hundre ble vi kjørt over alle humper som var på denne ene veien, og alle ble dekket med ett rødbrunt pudder og vi så mere ut som indianere da turen var over. Mosambikanerne var sultne. Middagsforbredelsene var noe spesielle der jeg satt på bakken og vasket opp fra lunchen med Omo Color for farget tøy. Rundt meg spradet to høner og den tredje lå død i ett bur. Aldri tenkt på at det er vanskelig å bli kvitt egg fra en plastikk tallerken med en skitten fille. Dermed gikk det i mat og øl, før vi kjørte hjem som en annen korpsturbuss med dans i midtgangen og Laurentinaen høyt hevet. Rakk ikke min egen opptreden som trommelommer sammen med gutta i Umoja Action Team på en kafe kalt Gil Vicente. Så det er mer i vente. Bilene Det har vært nye turer med Grethe og datteren Alva og hennes Lillebil som er en gedigen seksseter med traktorgir. Vi tok turen ut til strandområdet Bilene som ligger nord for Maputo. På veien skjer det like mye .Som en dårlig forestilling fikk vi tomatene på ruta i det vi kjørte etter en overlastet grønnsaks-chapa. Tomatene kom i full fart da humpene ble for mange og farten for høy. Jeg var mer som en lufttrengende hund og satt med hodet ut av vinduet for å fotografere posegutta. De solgte nøtter, men oppstillingen hadde jeg ikke sett maken til. Det første vi gjorde ved ankomsten til Bilene var å kaste oss i bølgene, og det hele minnet om en dårlig surfefilm fra 70-tallet, mens musikken tones ut fra bambushyttene. Har selvfølgelig jogget på stranden i Baywatch-stil, men det eneste jeg kunne redde var meg selv.
Ponta de Malangane
Vi tok Alf Prøysens sang til rette med hompetitten der vi kjørte idet Fru Henden holdt røyken med høyre hånd ut av vinduet, og styrte med venstre. Vi var mer i taket enn på setene, og testen bilens vinkel i 45 grader med ett nesten-velt. Men dama hadde styringen på Lillebil. For vi kjørte ikke på en vei, men i sand med bilspor. Fikk høre at Ponto Do Ouro skulle være paradis på jord, men etter å ha hørt historien om at 80 % av alle som kjører ned bakken dit setter seg fast, og at en hel landsby "Can make a living out of it", bestemte vi oss for å være på inngangen til Paradis. Ponta de Malangane. Den var ikke så dårlig den heller, med flere kilometer beige lansdskap i møte med flytende blått, uten ti tusen parasoller. Det var oss og naturen og dro hjem tidsnok til å slippe høyrøstede Sør-afrikanere med 50 liter sprit. Når vi nærmet oss Maputo måtte vi ta ei ferge som har sett bedre dager. Vi ble allikevel vinket innpå sammen med 10 andre biler. Vi rullet ned vinduet som nødutganger.
Vi tok Alf Prøysens sang til rette med hompetitten der vi kjørte idet Fru Henden holdt røyken med høyre hånd ut av vinduet, og styrte med venstre. Vi var mer i taket enn på setene, og testen bilens vinkel i 45 grader med ett nesten-velt. Men dama hadde styringen på Lillebil. For vi kjørte ikke på en vei, men i sand med bilspor. Fikk høre at Ponto Do Ouro skulle være paradis på jord, men etter å ha hørt historien om at 80 % av alle som kjører ned bakken dit setter seg fast, og at en hel landsby "Can make a living out of it", bestemte vi oss for å være på inngangen til Paradis. Ponta de Malangane. Den var ikke så dårlig den heller, med flere kilometer beige lansdskap i møte med flytende blått, uten ti tusen parasoller. Det var oss og naturen og dro hjem tidsnok til å slippe høyrøstede Sør-afrikanere med 50 liter sprit. Når vi nærmet oss Maputo måtte vi ta ei ferge som har sett bedre dager. Vi ble allikevel vinket innpå sammen med 10 andre biler. Vi rullet ned vinduet som nødutganger.
Ord og uttrykk
Har ikke tenkt å opprette noen ny kanal for ord og uttrykk, men lærte noen afrikaansgloser av det belgiske paret som hadde en workshop på skolen.
Amperbroekie- hardly little pants,stringtruse, nesten ikke truse i det hele tatt.
Moeltrein- train like a mold, muldvarp ,t-bane,metro
Gutten som holdt workshopen var vegetarianer som sin far, som tidligere jobbet i Maputo. Han kunne fortelle om faren som vant hovedpremien i lotteriet som naturlig nok var en ku. Kua ble grunnet sin vinner gitt bort til en skole og slaktet.
Eres Miss Mosambritt
